About us

text about us

History

Info about the room

About the hotel

«Turisten» i Gratangen:

Gratangen turiststasjon 1928 / Gratangen hotell 1997 / Gratangsfjellet hotell 2001, Gratangen Fjellhotell 2019.

Vi lå der bak hundrede mile, for hele alverden gjemt. Selv landets børn trodde halvt vi var til, men visste det ei bestemt. Dette sitatet fra Hamsun kan passe godt for det store, lukkede Innlandet i Troms der bare fotstier viste vei for de som ville besøke området.

I 1924 åpnet «Store Innlandsvei», seinere RV50 og E6 fra Bjerkvik til Gratangen og videre nordover. Innbyggerne i Narvik og ankomne med tog fra Sverige kunne ta passasjerbåt til Bjerkvik, seinere ferge til Øyjord og egen bil videre. Andre måtte ta beina fatt, eller syklet og overnattet i telt underveis. Kvilheim på Øse var allerede etablert med servering og overnatting av næringsdrivende i Narvik.

I 1928 åpnet Gratangen turiststasjon høgt oppe i lia over Gratangen. Konsul og forretningsmann Mosling i Narvik sto bak denne turistsatsinga på et område som nå var tilgjengelig.

Naturen og utsikten var en årsaken til at dette stedet ble valgt.

Hotellet ble snart en magnet for innbyggerne i Narvik.

I en brosjyre i 1933 beskrives reisa og stedet: Med fjellene rakende op på begge sider går turen over fra Bjerkvik over Gratangseidet forbi de yndige Øsevannene til Gratangen. Ved Storfossen deler veien seg, en fører nedover til Gratangsbotn og utover den smilende fjorden til Foldvik, den annen følger dalsiden oppover og fortsetter innover Toms Innland. 3 km fra Storfossen ligger Gratangen Turiststasjon med en vakker utsikt over fjorden, som tilsynelatende lukker og åpner og atter lukker seg.  Som et mosaikkteppe ligger bondegårdene med akrer og enger nede i dalen, hvor de terrasseformede avleiringene tydelig viser at dalens og fjordens tilblivelse skyldes istiden. Over den og fjorden hæver fjellene seg med de grønkledte liene, de sorte fjellsidene og de snekledte toppene. Det er uttalt at få steder har man alt hva natur angår på en hånd slik som ved Gratangen Turiststasjon og få steder kan man opleve Nord Norges egenartede farveprakt som her.

I fortsettelse omtales

Seværdigeheter: Lappegammene. Den eldste form for boligbygging i trefattige strøk, var jordgammer. I nærheten finnes flere, hvorav 2 ennu beboes av samer.

I 2019, kan man besøke jordvollene etter bolig- og fjøsgamme med båsene bevart etter en sti 200 – 300 m fra hotellet.

Videre omtales Nordlandsbåter: På Aarsteinen, bil eller fottur til Straumnes, robåt over Årsteinstrømmen, har gårdbruker Bertheus Eilivsen en hel liten samling av gamle Nordlandsbåter. En fra 1825 og en av Nord Norges i 80-årene mest kjente fembøringer «Sølvtoskillingen», en av de få som ennu finnes. Hans samling viser tydelig hvorledes Nordlandsbåten har utviklet seg fra vikingskipet.

Siden 1989 har denne samlinga vært sentral i det som er Norges største museum for Nordlandsbåter og andre fiskebåter, i Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum i Gratangsbotn, 5 km fra hotellet. Fartøyvernavdelinga ligger 10 lengre ute i fjorden og er ett av tre nasjonale sentre for restaurering av større fartøy, med mange håndverkere i arbeid.

Turer og tindebestigninger: Flere fotturer beskrives også, til Foldvik på veien langs fjorden og til Jordbrua på Lapphaugen, hvor en elv har gravet seg en tunnel gjennom kalkfjellet. Rundtur til fots eller pr bil ned den trange og ville Spansdalen og langs oppmerkning over Fjordbotneidet tilbake til Turiststasjonen.

Det må ha vært spreke besøkende, siden begge de første turen er ca 12 km hver vei og den siste ca 25 – 30 km. Nå kan man følge «krigsminneløype» fra Lavangen som viser ruta soldaten fulgte før slaget i Gratangsbotn 25. april 1940.

Med en dyktig eier i spissen utviklet Turiststasjonen seg til et møtested for gjester både fra nord og sør, ja ikke minst Sverige og med tida Tyskland. Ferietur for Tromsøfolk kunne ha to mål sørover; ferge til fastlandet og veien videre til Rundhaug gjestegård eller helt fram til «Turisten» som hotellet het på folkemunne. Derfra gikk turen til Narvik, med båt til Svolvær og hurtigruta tilbake.

Det ble merket turvei fra Bjørnfjell, via Stordalen og fram til hotellet. Fortsatt står noen av de 4 m lange jernstengene synlige også om vinteren med store snømengder i fjellet. I 1934 var hotellet med fjellene og mange turveier i alle retninger markedsført med et stort bilde tegnet i fugleperspektiv i ei tysk bok for fjellvandrere. Kunne dette kartet ha en annen hensikt også?

På 1930-tallet ble det også arrangert nasjonale slalåmkonkurranser fra Slettfjellet og ned Finnesletta. Instruktører fra både Norge og nede i Europa lærte opp ungdom i regionen i slalåmkjøring. Noen av bygdas unge helter boret hull gjennom skiene for å surre skoene fast, og deltok sammen med de store. Nye slalåmski, ofte heimelaget av bjørk, så dagens lys!

I 1937 besøkte Sonja Hennie med følge hotellet og prøvde seg på seifiske i Straumen. Ingen andre fikk fisk, men noen hjelpsomme guttunger hadde fått småsei og hengte på kroken hennes. Så Sonja fikk fisk!

I Meelva nede i Botn, rett nedenfor hotellet, kommer ei kilde med en liten stråle, «Livets vann», ut av en loddrett bergvegg med mange mineraler. Det ble sagt at vannet inneholder radium. Her kunne besøkende, helt fra Tyskland, hente og drikke fra den helbredende kilden. Noen bestilte endog flasker tilsendt i posten til Tyskland.

I 1937 ble hotellet bygget ut med ny kafe og overbygd terrasse. Samtidig ble det sprengt ut kjeller under hotellet. Aktiviteten og optimismen var upåklagelig.

 Krigen. Så kom 1940 med tysk landgang i Bjerkvik 9. april. Elvegårdsmoen med alt utstyret til store norske avdelinger ble overtatt av tyskerne uten at et skudd ble løsnet. Dette var en vinter med ekstreme snømengder,

Ca 400 mann, veltrente Østerrikske alpejegere med erfaring fra erobringen av Polen, satte kursen nordover for å ta Setermoen og Bardufoss, antakelig også Elvenes i Salangen. 10. april kom de fram til Gratangen og tok straks inn på ungdomshus på Langmyra og «Internatet», skole, kirke og internat for de minste skoleungene.

Noen av soldatene gikk til Laberg og Foldvik, mens andre var inne på gårdene i Gratangsbotn og beslagla hvite laken til kamuflasjedrakter.

Etter 2 dager i Gratangen, 12. april, startet erobringstoktet videre nordover. Det hadde gitt 6. divisjon tid til å etablere stillinger ved hotellet, og de hadde også rukket å sende to soldater ned til Elvenes der sentralbordet på telegrafen ble knust. De hoppet ut vinduet fra 2. etasje samtidig som de første tyskerne tok seg inn døra. De berget seg ut på fjordisen til Årstein.

Ved hotellet hadde nå Skolekompaniet fra Harstad overtatt stillingene. De var sendt fra Harstad til Sjøvegan for å starte øvelse den 9. april, men havnet direkte i krigen. De hadde stillinger på begge sider av veien og sterkere stillinger litt lengre nord på veien. Tyskerne kom med hester og sleder, mitraljøser, maskingevær og bombekastere. Og de hadde handgranater og maskinpistoler, noe de norske soldatene manglet totalt.

Men de norske soldatene var flinke med sine bombekastere, noe angriperne snart skulle få merke. 2 speidere gikk ca 50 m foran hovedstyrken, og ble sluppet nesten mellom stillingene før de ble skutt. Uniformene til de to falne ble gjennomgått og kart og papirer tatt hånd om. Likene av soldatene ble så båret inn i hotellet og beordret lagt i kjelleren. Denne ordren ble oversett, og for enkelhets skyld ble de lagt i spisesalen under bordene, og dukene dratt ned for å skjule likene for offiserene.

Samtidig etablerte den tyske hovedstyrken stillinger nede i svingen. De ble straks tatt under ild fra bombekasterne og måtte trekke seg tilbake med tap. Noen granater kom nok litt på avveie og havnet helt nede ved Dalås, der en splint gikk gjennom stolen som Dalås nettopp hadde reist seg fra.

Tyskerne prøvde flere angrep, men ble kontant avvist av effektiv bombekasterild. Så kom det melding fra OP på Snolki om at angriperne var på tur å omgå de norske forsvarerne. Skipatruljer var sendt mot Holtås for å angripe fra øst over fjellet, og antakelig også en patrulje ned mot bygda for å komme vestfra eller bakfra.

Hotellet hadde bensinpumper ved veien og det var forberedt brenning av bygningene. Bøtter med bensin var båret inn, og da melding om fiendtlig bevegelse kom, ble ordren gitt: «Brenn hotellet». Bensinen ble tømt ut over golvene og bygningen med to uniformerte lik brant opp.

Spøkelser?  Mange besøkende har hatt uforklarlige opplevelser på hotellet etter siste oppussing på 1990 tallet. Alle har sett soldater som går gjennom lukkede dører og gjennom vegger. På ett av rommene fikk 4 karer se en soldat komme gjennom døra og forsvinne inn på badet. Han manglet ansikt. Er det de to Østerrikerne? De viser seg, men rører ingen.

Nede i bygda begynte folk å skjønne alvoret i det som skjedde. Ett par kvelder etter brannen så man flammene blusse opp igjen. Da ble det sagt at det var tyskerne som brente sine falne. En uhyggelig stemning bredte seg blant fredelige bønder og fiskere, mens ungene fortsatte sine skileker ute i bakkene, spesielt var bakkene i Storsletta mye brukt.

Vel 600 mann fra Sør-Trøndelag og Nord-Møre hadde tatt seg fram i djupsnøen fra Lavangen. På grunn av tett snøvær så de ikke området de skulle forsvare rundt hotellruinene og de tok seg over dalen til riksveien. Tyskerne var observert fra Storfossen til Brannmoen og på Internatet. «Vi skal ta de i morra» var beskjeden fra en offiser, da en gutt ble sendt for å fortelle at tyskerne kanskje kuttet telefonforbindelsen til Altabataljonen som kom etter. Dessverre ble det hele en enorm tragedie

Gjenoppbygging. Hotellet var en brannruin i 10 år før nytt hotell, nå i betong, sto ferdig våren 1951. Større enn noen gang, med 52 rom, tre av dem hadde til og med eget bad og toalett. Ellers var alle slike bekvemmeligheter felles på gangen. Kjøkkenet var moderne mens spiserommet for de ansatte, «frimerket», ble lite i sommersesongen med opptil 28 ansatte. Særlig etter at kafeen ble bygget tidlig på 1960-tallet var besøkstallene store. Alle rutebusser og de fleste personbiler stoppet på «turisten».

Dette var et svært populært kurshotell. Hovedårsaken var plassering i ødemarka. Her forsvant ingen av kursdeltakere ut fra det gode selskap på kveldene. Det sosiale ble vel ivaretatt. Dyktige bestyrere sørget for at maten alltid var på topp. Standarden på rommene kunne vel diskuteres, men de var bare for å sove. Spisesalen, kafeen og Festsalen i kjelleren var fellesarealene til både seminarer, måltidene og dans.

Resepsjonen og hallen var forbeholdt hotellets gjester. Her nyttet det ikke for bygdas øldrikkere å prøve seg!

Kilda «Livets vann» var fortsatt et populært besøksmål på 1950-tallet. Beboere rett nedafor hotellet forteller om flokker av besøkende som kom ned for å sikre seg et langt og lykkelig liv. Fortsatt ble det sendt vann helt til Tyskland.

(Gammene som hadde vært bebodd til krigen og var et viktig mål for turistene, var nå fraflyttet. Mosling trengte et nytt besøksmål for sine gjester, og tok kontakt med Olaus Eilivsen-Thraning, som sammen med broren Martin hadde tatt vare på båtene etter broren, ishavsskipperen Bertheus Eilivsen. I 1954 ble ei tyskerbrakke anskaffet og satt opp i Fjordbotn. Her ble de tre Nordlandsbåtene, en fangstbåt og diverse fiske og fangstutstyr samlet. Gratangen Båtsamling som museum oppsto.)

I 1958 åpnet ny slalåmbakke med skitrekk, like ved hotellet. Dette var en så stor begivenhet at Dagsnytt radio sendte reportasje fra åpninga i kveldssendinga. (Brua over nye E6 skulle gjøre bruk av skitrekket mulig, også etter at Nyveien ødela bakken).

Konkurransen fra nye hotell i regionen økte, Bjerkvik hotell åpnet i 1974, Bardu hotell på samme tid og Øse med stort kafebygg og store hytter. Men drifta holdt fram.

Så kom det store sjokket! Veien skulle legges om. Nye E6 høgt oppe i Turistlia åpnet i 1985, og noen haltende forsøk på å holde hjulene i gang endte med havari i 1989. En tidligere finsk hotelleier prøvde å bygge om og modernisere for å få i gang drift, men pengene strakk ikke til.

Falk overtar. I 1991 kom Svenn Falk. Lofoting med mange bygårder og eiendommer i Narvik overtar «havaristen». Med støtte fra SND, etter mye kommunalt påtrykk, en formuende mor i Lofoten, og egne midler ble hele hotellet restaurert og standarden hevet, ikke minst med dusj og toalett på alle rommene. ‘Det reduserte antall rom fra 52 til 38, men med betydelig bedre standard var det igjen duket for både gode påskeferier, buss-selskap på overnatting og et viktig tilbud for kommunens innbyggere til både selskap og fest.

(Fritz kommer Det var aldri noen som snakket om spøkelser eller andre uforklarlige hendelser på hotellet før etter den siste, grundige restaureringa på 1990-tallet og åpning igjen i 1998. Ann Karin Sørli fra Kvernmo arbeidet med ferdigstillelsen og som kokk fra åpninga. Hun beskriver at hver gang hun kom inn i et rom, kjøkken, spisesal, kafeen eller hallen, så hun i ryggen på en soldat i grå-grønn uniform som forsvant ut døra i andre enden. Hun ble nok litt forskrekket til å begynne med, men var aldri redd. Han fikk navnet «Fritz», siden hun antok at det måtte være en av soldatene som ble brent 12. april 1940.

Johan Moeng hjalp Svenn Falk som altmuligmann etter at drifta var kommet i gang. Han ryddet, hjalp til på rommene og ble en uunnværlig hjelp i de mange kriser som oppsto.

Han så også soldatene. To ganger i korridorene der soldater gikk fra rom på den ene sida over til den andre sida. Der var det ingen. En gang så han soldater i kjelleren.)

I 2000 døde Falk og etter at nye eiere i Narvik gikk konkurs våren 2001, overtok et lokalt selskap drifta. Folk i Gratangen mobiliserte for å sikre drifta av dette viktige turistanlegget, og med en aksjekapital på 1,2 mill ble drifta overtatt av «Gratangsfjellet Hotell as» i august 2001.

Johan har også hatt en helt annen opplevelse etter at Falk var død. Han var en meget markant og litt original kar, oftest i vid treningsbukse og alltid store lester. Men han kunne også være elegant verdensmann. Etter at han var død, har Johan sett han to ganger. En gang i svarte klær, stående ute i snøen og så inn i hotellet. En annen gang, i sitt mest typiske antrekk med store strikka lester inne på hotellet.

Tilbake til soldatene. I 2002 var en familie med aner fra Botn, men bosatt i Drøbak. på besøk. Ei datter på 4-5 år var i Gratangen for første gang. Hun skulle påtoalettet og ble vist ned til kjelleren der det var toalett, men kom springende opp igjen. «Jeg kan ikke gå på det toalettet» sa hun. Jo, det er det eneste, fikk hun beskjed om. «Men det er soldater der», sa hun.

Høsten 2002 var sjaman Eirik Myrhaug på hotellet, med kurs for andre healere. Noen damer vill bo billig og fikk rom i tidligere personalbolig, «hønsehuset». Enkelt innredet med køyesenger. Grytidlig første morgen kom de ned til resepsjonen og spurte hva det var som forgikk på dette hotellet. Jeg skjønte ikke hva de snakket om, men da kunne de fortelle ei svært spesiell historie. De var blitt vekket på natta av soldater som kom inn gjennom døra, gikk tvers gjennom rommet og ut veggen. Gang på gang. Kl 5 hadde de stått opp og gått ut på trappa for å ta en røyk. Straks de var kommet inn i sengene, ko soldatene inn igjen, men nå klatret de opp i sengene til damene. «Da sto vi opp», sa de. Egentlig ganske forståelig.

Sjaman Eirik fikk høre den utrolige historia, og ga klar beskjed. «Vi kan ikke ha dette kurset her med slike vonde ånder. Vi må finne de og lever de på kirkegården». Etter et gammelt ritual gikk alle gjennom hele hotellet, alle etasjer. I kjelleren ble det funnet noen onde vibrasjoner som det ble lest over, før alle dro ned til kirkegården og avleverte gjenferdene.

Det var også helt andre, uforklarlige opplevelser folk hadde. På ett rom i 2. etasje ble det stadig klaget over sterk lukt av stekte karbonader. En gjest ga seg ikke. Han fikk ikke sove pga den sterke lukta og etterlyst ventilasjon. Ventilasjonsanlegget gikk som alltid, og han måtte få følge med ned på kjøkkenet. Der var det naturligvis helt stille og uten matlukt kl 23.00 på kvelden.

Vinteren forløp helt stille, fram til 12. april 2003. Da kom ei gruppe fra UiT til seminar og to overnattinger. De ankom seint, fikk ei betasuppe og gikk til sengs. Det var mange gamle kjente fra både min tid som lærer og studier i Tromsø, men jeg fant ut at de skulle få ro på kveld, og nevnte ikke noe om våre skjulte gjester.

Neste morgen, etter frokost da alle satt i kursrommet, gikk jeg inn og ønsket velkommen, spurte om de hadde sovet godt og fortalte samtidig om healerne sin opplevelse og avlevering av gjengangerne. Da sa ei av kursdeltakerne: «Han som sitter ved siden av meg, har nettopp fortalt at han våknet i natt av at det sto en soldat inne på rommet hans». Da kom heile historia. Der sto det en soldat og han hadde stått opp, men da forsvant gjesten inn på badet. Der var det naturligvis ikke noen. Han måtte bort og sjekke om pengeboka fortsatt var i lomma på jakka. Det var den.

En professor, gammel bekjent, kom bort og sa: «Det er ikke sant at healerne tok bort spøkelsene. Jeg hadde også besøk i natt». Ei dame fortalte at hun var blitt vekket tre ganger på natta. Til slutt hadde hun tatt Ny testamentet fra nattbordet og lagt oppå dyna. Da sovnet hun, men det var nesten morgen.

I 2003 fikk tilsatte vi ei godt voksen dame fra Drammen med ansvar for både rom, resepsjon og annet forefallende arbeid. Vi fortalte om hotellet og gjestene. Hun lo godt av oss overtroiske nordlendinger. Inntil en dag hun var alene og støvsuget i spisesalen. Hun ventet en gjest og så plutselig en person gå over halle. Hun gikk ut, men der var ikke en sjel, hverken inne eller ute. Da hun kom tilbake til spisesalen, lå den store støvsugeren veltet på gulvet. Etter det nektet hun å være alene dersom det ikke var gjester. Neste helg reiste hun til Tromsø og bodde på klosteret der. Hun fortalte om opplevelsene i Gratangen og redselen for spøkelsene. Da fikk hun den forløsende beskjeden: «Ta det med ro. Det er bare de som tåler det som får se noe overnaturlig». Dermed kunne hun igjen være på hotellet uten synlige gjester.

Sommeren 2003 brakte en hel del bussgrupper for overnatting. Et tysk selskap var innom flere ganger, med samme reiseleder. En lite sympatisk type som klaget på alt. Det kom klage på dårlig fisk til middag. Vi hadde servert buffet med to kjøttretter. Første besøk klaget han på bråk fra ventilasjonsanlegget. Maskineriet befant seg ganske riktig i et rom nært hans rom, og han fikk da rommet lengst unna. Der bråket det, uforståelig nok, like mye om ikke mer. Var det «gjestene» han hørte?

Jeg slutte sist i august 2003, og hadde en omvisning i regi av historielaget til hotellet, gammetuftene og Meelvfossen i 2007. Lokalbefolkninga deltok, og jeg fortalte om opplevelsene mange hadde hatt siden 1998. «Men nå er det stille», sa jeg. Da kremtet ei dame blant deltakerne. «Det stemmer ikke, jeg var på kurs her i vinter, og da var det en av kursdeltakerne som hadde skremmende opplevelser. Jeg skal aldri tilbake hit», sa hun.

Sist i august 2018 bodde deltakere på krigshistoriske turer på hotellet fredag til søndag. En av deltakerne som hadde reist lørdag kveld, ringte og takket for oppholdet, men sa også at det var noe mystisk på hotellet. Han og kona hadde begge våknet midt på natta av det mest forferdelige kvinneskriket de noen gang hadde hørt. Ingen andre i 3. etasje hadde hørt noe.

I mars 2019 kom ei svensk dame som nyansatt til hotellet. Første morgen fortalt hun om nattens opplevelser: Hun var blitt vekket av sår barnegråt. Det var ingen barn på hotellet.

Er hele familien samlet?

(Statius Jacob Matheson Mosling (1787-1864) kom sansynligvis til Fagernes i Narvik i 1812. Han kjøpte den ene halvdelen av Fagernes 31.12.1813 av styrmann Arnt Gunderesen. Den andre halvdelen kjøpte Mosling av Jørgen Ursin 3. desember 1814. Antakelig overtok Mosling husene etter Peder Axelsen. Mosling fikk handels- og gjestgiverbevilling på Fagernes fra 1. juli 1825. I 1851 skjøtet han Fagernes med Oldernes til sine to sønner mot kår. De to sønnene var Mogens Christian Mosling (1817-1898) som særlig tok seg av gårdsdriften, og Anton Fredrik Mosling (1824-1905) som særlig tok seg av handel og jektebruk. Anton ble opptatt av planene om bygging av jernbane fra Sverige til norskekysten, og kom til å spille en sentral rolle for å kople engelske kapitalinteresser til svenske interessenter. Antons to sønner Statius Jacob Hoff Mosling og Peder “Christian” Martin Mosling overtok på begynnelsen av 1880-årene Fagernes og drev stedets handel og gårdsbruk i fellesskap. Familien Mosling solgte Fagernes til Staten i 1898. (Ytreberg b1 s 121-126, 241).)